Må man elske seg selv for å elske andre?

Vi har vell alle hørt at man skal elske seg selv først før man er i stand til å elske noen andre. De fleste jeg snakker med er enige, men har vanskelig med å begrunne hvorfor det er slik, og i mange av tilfellene uttrykker de at de elsker sin partner, selv om de ikke elsker seg selv. Så hva er det med denne ideen som er så appellerende at vi har lett for å tro på den, selv om vi hverken lever den eller forstår den?    

Vi skal først se på hva det betyr å elske. Elsker du noen har du et rent ønske om å se dem lykkelige. Misforståelsen som dukker opp når vi snakker om kjærlighet ligger i vår emosjonelle tilknytning til personen eller gjenstanden. Har du et ønske om at personen skal gjøre deg lykkelig, er det ikke kjærlighet, men et behov om å føle deg komplett. Det er forskjellen mellom å plukke en fin blomst å ta den med deg inn å ha til pynt, og å beundre blomsten hvor den står og heller bidra til at den får et godt liv hvor den er. 

Vår tilknytning til andre mennesker skaper frykt for å miste dem, fordi vi bruker dem til å utfylle oss selv, mens ideelt sett så burde vi klare å utfylle oss selv på egen hånd. Det er først når vi selv klarer dette vi kan genuint elske. Når vi føler oss komplette med oss selv forsvinner dette behovet og kjærligheten blir genuin, ettersom intensjonen nå er ren. Om vi er sammen med en person fordi personen utfyller oss, betyr det også at vi gjør oss selv ganske utsatt. Dersom denne personen da forsvinner fra vårt liv vil vi også miste en del av hva vi betrakter som oss selv. Dette er oppskriften på depresjon. Å miste en tilknytning, uten å være klar for det, enten det er en person, en gjenstand eller en tro.

Tilknytninger
Man kan se på tilknytninger som greiner på et tre. Sammen danner de en identitet; altså treet. Våre tilknytninger er det vi selv som skaper og er i kontroll over. Hva vi ønsker å identifisere oss med er helt opp til hver enkelt av oss. Det gir oss kanskje en form for trygghet, tilhørighet, forståelse, selvtillit osv. På den andre siden så plasserer vi da vår trygghet, tilhørighet, forståelse og selvtillit på en idé uten solid grunn. For eksempel; dersom du identifiserer deg med å være en lærer, men så får du en dag sparken. Det vil føles som å miste en del av deg selv. Vi putter oss selv i en posisjon hvor vår identitet kan utfordres, trues og bli tatt fra oss. Det gjør oss naturligvis sårbare. ‘Heldigvis’ har vi forsvarsmekanismer som hindrer oss i å bli såret. Vi kaller denne mekanismen for frykt.  Å bære en identitet er valgfritt og har ingen betydning for din eksistens. Velger du å ha en identitet for så å gi slipp på den, betyr det ikke at din eksistens forsvinner eller endrer seg på noen måte. Det eneste som forsvinner er lidelsen; for hva er det egentlig som lider? Er det deg, eller er det kanskje identiteten du har skapt?

Når vi snakker om å elske noen, så snakker vi om en ubetinget kjærlighet. En kjærlighet som er lik, uansett hva personen gjør eller sier. Det finnes ingen krav til hvordan denne personen skal oppføre seg for at vi skal elske den. Skal vi virkelig elske noen må vi derfor kytte våre tilknytninger og være komplette i oss selv. Først da har vi overskuddet til å virkelig elske noen. Med et slikt overskudd har vi muligheten til å gi, uten å få tilbake. Får vi tilbake vil det selvfølgelig være et pluss, men det er ingen nødvendighet eller behov.

Å elske seg selv handler ikke om å elske identiteten sin, men å ikke ha identitet. Det er først når du gir slipp på din identitet du ser hvem du virkelig er, og det er først da du kan elsker deg selv. 

Desto mer kjærlighet du har for deg selv, desto større kapasitet har du for å føle kjærlighet for andre. Elsk deg selv først!

 


Ønsker du personlig hjelp til å finne kjærlighet for deg selv? Nøl ikke. Book en gratis og uforpliktende samtale med meg for å se hvordan jeg kan hjelpe deg, og for å se om vi jobber bra sammen.bookknapp


Legg igjen en kommentar